"«Det var julaften, og kongen og statsministeren var ute på sin sedvanlige spasertur. Kongen likte å se gatene pyntet til jul, men for å unngå at undersåttene hans brukte altfor mye penger på julepynt bare for å glede ham, pleide de to mennene å forkle seg som handelsmenn fra fjerne strøk når de var ute og gikk.

De ruslet gjennom gatene i byen mens de beundret lysene, juletrærne, bodene med julegaver, stearinlysene som brant utenfor husene, og menn, kvinner og barn som skyndte seg hjem for å feire jul med familien.

Men etter hvert kom de til et fattigslig område, og der var stemningen helt annerledes. Det var mørkt overalt, ingen stearinlys, ingen forlokkende duft av varm mat på bordet. Det var knapt en sjel å se ute på gaten, og kongen meddelte statsministeren - i år som i fjor - at han sannelig måtte se å tenke mer på de fattige i kongeriket. Statsministeren nikket og tenkte med seg selv at saken snart ville bli glemt igjen, begravd av hverdagsbyråkratiets budsjettgodkjennelser og samtaler med utenlandske embetsmenn. (...).»"

Læs resten af fortællingen HER

Om Paulo Coelho: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=538978