Hei.

Jeg kom over denne artikkelen for noen dager siden. Jeg har lest boken til Frankl som det her refereres til. Historien om Elisabeth er så skrekkelig og uforståelig...og umulig å fatte i all sin grusomhet. Men hun maktet å overleve, og også oppdra sine barn. Det er ufattelig.....

Så gruoppvekkende saken enn er, er ikke farens sadisme det sensasjonelle. Det oppsiktsvekkende ligger i at datteren bevarte så mye åndsnærværelse og normalitet at hun maktet ikke bare å overleve, men å bibringe barna sine oppdragelse og kunnskap. Hun pyntet så godt hun kunne, gjorde det så trivelig som mulig. Elisabeth var stengt inne i boksen i 24 år.
Hva svarte så Frankl fangene som påsto at de ikke hadde mer å vente av livet? Hele spørsmålsstillingen må snus, hevder han: Det er ikke vi som skal vente noe av livet. Vi må spørre hva livet venter av oss: "Aldri kan menneskelivets mening bestemmes allment. Aldri lar spørsmålet om meningen seg besvare generelt. Livet, slik det her er tale om det, er ikke noe ubestemt, men til enhver tid noe konkret, og derfor er også livets krav til oss til enhver tid helt konkret."

De ordene har gjenlydt i hodet mitt siden jeg første gang leste om Elisabeth Fritzl.

Evnen til overlevelse.
Det vil ennå gå lang tid før vi virkelig "vet" noe om henne og hennes 24 år i boksen. I all ydmykhet vil jeg likevel hevde at hun allerede nå står frem som en ufattelig heroisk person. Det er ikke faren denne saken bør huskes på grunn av. Det er Elisabeth. Ondskapen er allmenn. Den evne til overlevelse, liv og meningsfullhet som datteren må ha utvist i kjelleren, er individuell og helt enestående
Her er artikkelen i Aftenposten som bekrefter Viktor Frankls livsvisdom: https://www.aftenposten.no/meninger/...beth-den-store